En fusjonsfremtid i sikte

Carlos er fra USA, men er også halvt meksikansk. Han mener at disse to kulturelle bakgrunnene har spilt en viktig rolle i å pleie hans interesse for gastronomi.

Hva fikk deg til å satse på kokkekunst?

Jeg gikk først på University of Southern California med arkitektur som hovedfag. Men jeg innså etter hvert at jeg ikke ville forfølge den karriereveien. Derfor fulgte jeg hjertet mitt og kom til Sveits for å utvikle min lidenskap for kulinarisk kunst.

Hvor var praksisplassen din, og hvordan var den generelle opplevelsen?

For mitt andre praksisopphold dro jeg til Barcelona, ​​hvor jeg jobbet på en prestisjefylt 2-stjerners Michelin-restaurant kalt Cinc Sentits. Starten var tøff, ettersom jeg ikke umiddelbart tilpasset meg kravene til 2-stjerners Michelin-nivå. Heldigvis tok kollegene mine meg under sine vinger. De trente meg godt, noe som finslipte mine fine dining-ferdigheter betraktelig og økte selvtilliten min. Derfor var den generelle opplevelsen stort sett god fordi jeg, uansett de stressende utfordringene jeg møtte, fikk verdifull erfaring.

Hva med oppgavene? Hadde du noen oppgaver du likte best?

På kjøkkenet roterte jeg gjennom alle områdene og fikk praktisk erfaring i hvert av dem. Jeg hjalp kjøttsjefen med å lage Trinchat, en typisk katalansk rett basert på kål, guanciale (spekemat fra svinekinn), potet og hvitløk. Jeg hjalp også fiskeavdelingen med den daglige høstingen av kråkeboller og avskallingen av hummeren, noe som var kompliserte oppgaver som krevde mye tid.

I amuse-bouche-seksjonen, som het Picas, lærte og lagde jeg sfærifisering, basert på matlagingskonseptet til El Bulli. (Sfærifisering er en moderne molekylær matlagingsteknikk som innebærer å lage halvfaste kuler med tynne membraner fylt med væske. Resultatet er en smakseffekt som eksploderer i munnen.)

Da jeg mestret oppgaven, flyttet jeg til Passè (området foran kokekøen der bestillinger legges inn for at servitører skal hente dem). Etter hvert fikk jeg ansvaret for oppdelingen før rettene ble servert. Dette området er vanligvis litt stressende ettersom mange tallerkener må oppdeles samtidig. Derfor måtte jeg organisere tiden min og bli mer effektiv. Jeg anser oppdelingsdelen som den beste opplevelsen sammenlignet med de andre oppgavene, fordi jeg lærte å jobbe under press, styre timingen, oppdele mange retter samtidig og være mer effektiv til å hjelpe.

Alt i alt fikk jeg mye erfaring, og læringsprosessen var lærerik og morsom.

Har du møtt noen betydelige utfordringer, og i så fall, hvordan håndterte du dem?

Å oppnå respekt fra kollegene mine var den vanskeligste utfordringen. Kollegene mine var utdannet ved kjente og prestisjefylte etablissementer, og jeg gikk teknisk sett fortsatt på kokkeskolen, så det tok litt tid å oppnå deres tillit og respekt. Men da jeg beviste min vilje til å lære, begynte de å akseptere meg og mine feil og begynte å veilede og støtte meg. Jeg oppnådde deres respekt gjennom mitt harde arbeid. Følgelig ble min erfaring på kjøkkenet enda mer hyggelig og givende.

Hva er planen din etter endt utdanning?

Etter endt utdanning skal jeg jobbe i Asia fordi jeg ønsker å oppleve å bo der og lære mer om asiatisk kultur og gastronomi for å berike kunnskapen min og utvide karrieremulighetene mine. Etter denne erfaringen skal jeg bosette meg i USA, hvor jeg vil begynne å jobbe på kjøkkenet for å forstå den amerikanske kjøkkenmekanikken, og til slutt vil jeg drive min egen fine dining-restaurant hvor meksikansk mat vil være i fokus på menyen, siden jeg tror sterkt på at meksikanske retter har et stort potensial til å bli servert på ethvert fine dining-bord og fortjener mer anerkjennelse og anerkjennelse innen gastronomien.

Vær forberedt på å ha tykk hud og aldri ta kritikk personlig. Å jobbe med erfarne folk betyr ofte at de ikke vil behandle deg like pent som du var vant til på skolen. De vil være direkte og svært krevende. Bevis for dem din lidenskap og din vilje til å jobbe og finpusse ferdighetene dine, og de vil automatisk bli gode lærere og venner som vil støtte deg.